På vei mot et mer tolerant samfunn?

Jeg har akkurat lest meg gjennom Fritt Ords prisvinner Nina Karin Monsens nettmøte på dagbladet.no.

Fritt Ord må i utgangspunktet få gi pris til hvem de vil - de er en privat organisasjon, og de jobber tross alt for ytringsfrihet. At det å gi NKM årets pris ville gi dem massiv kritikk kommer vel heller ikke som noen overraskelse på dem.

Men jeg må si at når jeg leser hva hun skriver i dette nettmøtet, tar jeg meg i å tenke at denne ytringsfriheten noen ganger tøyes langt. For enkelte ting NKM ytrer her, mener jeg uttrykker et menneskesyn jeg trodde vi la bak oss etter holocaust - i det minste her i Norge.

Hun argumenterer i tillegg svært usammenhengende og rent ut sagt flåsete på de kritiske spørsmålene hun får, noe som bare underbygger det inntrykket hun allerede hyar gitt meg gjennom sine kronikker og leserinnlegg: En gammel, sint og bitter grinebiter.

Å gi en ytringsfrihetspris til en person med et slikt menneskesyn og slike holdninger tror jeg ikke vil bringe oss nærmere et bedre og mer tolerant samfunn hvor det er plass til alle.

Menn som hater kvinner

Se den!
Bøkene var min "krimfrelse", dvs de fikk meg til å begynne å lese krim. For maken til spennende plot og fascinerende karakterer har jeg sjelden vært borti - og jeg leser MYE. Og filmen ... var UTROLIG bra. Jeg satt på nåler hele tiden, selv om jeg visste hva som kom til å skje. Tempoet, stemningen, skuespillerprestasjonene... Vi har laaaaaangt igjen før Norge kan produsere noe av dette kaliberet. Se for deg Varg Veum-filmene med Trond Espen Seim og Pia "eg elske deg" Tjelta. Ha!

Nei. Gi meg Lisbeth Salander any time. Jeg tror jeg faktisk er ørlite grann forelsket i Lisbeth Salander, jeg.

(Bildet er lånt av filmweb.)

Jeg er finanskriserammet

Jeg jobber et sted som på mange måter kan kalles et kultursenter, en tradisjonsrik bedrift mange har både et faglig og et følelsesmessig forhold til. En bauta i bransjen, et sted man har kunnet være stolt over å høre til.

Men nå er det slutt på det. I en tid har vi vært klar over at økonomien er skakkjørt. Det skyldes ukloke avgjørelser, ufornuftige investeringer på feil tidspunkt, innstallering av et ekstremt kostbart it-system med vedvarende, like kostbare problemer. Elendig ledelse står bak dette, og med finanskrisen på toppen bikket det over nå etter jul.

Et kjempeunderskudd som har vist seg å bare bli større, mislighold av lån - you name it! Bedriften var i prinsippet konkurs inntil den mirakuløst ble reddet av investorer som ser at dersom denne bastionen går dukkern får det vanvittige konsekvenser for dem og resten av den utvidete bransjen.

En slik situasjon innebærer endringer. Store endringer, og vi har visst at det medfører både nedleggelser og oppsigelser. Min avdeling har imidlertid hele tiden fått høre at vi er trygge - vi tilhører en del av bedriften som har vært et satsningsområde. Helt til for to dager siden. Da fikk vi vite at hele avdelingen i prinsippet skal opphøre å eksistere - deler av virksomheten skal flyttes annetsteds hen og da blir det ikke bruk for oss.

Den stolte, tradisjonsrike kulturbæreren dette har vært kommer også til å forsvinne. Den vil bli en strømlinjeformet, effektiv varepusher i stedet. Fint for økonomien, synd for kundene.

Jeg regner ikke med at jeg er en av de få som får bli - jeg har vært her for kort tid. Etter at sjokket har lagt seg, tenker jeg at en ny jobb får jeg alltids. Men det var ikke på denne måten jeg hadde trodd jeg skulle begi meg ut på arbeidsmarkedet igjen.

Hurra for biblioteket

I Dagbladet går det for tiden en serie der forfattere forteller om sitt forhold til biblioteket. Det er fint, og ikke verst til Dagbladet å være. Jeg tror det er ledd i en konkurranse der man kan stemme fram Norges beste folkebibliotek. Jeg har lest en del av intervjuene, og det har ført meg ut på en liten mimrestund om mitt eget forhold til biblioteket.

Jeg jobber i bokbransjen og får bøker kastet etter meg enten jeg vil eller ei, så i dag bruker jeg nesten ikke biblioteket. Men det hender jo jeg stikker innom, og da tenker jeg alltid at "hvorfor er jeg ikke her mer?" For en gang i tiden var jeg der flere ganger i uka.

Foreldrene mine har alltid vært lesehester, så at jeg også skulle bli det lå liksom i kortene. Selv om de ikke hadde særlig god råd da jeg var liten, hadde jeg alltid masse bøker - mange kom gjennom Bokklubbens Barn og står fortsatt i hyllen hjemme - lest i filler. Favorittene mine var særlig Elsa Beskows bildebøker - vi har flere fotografier av meg som sitter oppslukt og ser på de nydelige tegningene - lenge før jeg kunne lese ordene. Mamma og Pappa leste mye for meg, og etter hvert klarte jeg også å lese selv. Da ble det behov for flere bøker, og de tok meg med på biblioteket.

Omtrent en gang i uka, etter middag, dro vi dit for å levere forrige ukes lesedose, og for å skaffe ny. Jeg husker det i barneavdelingen var noen store kasser midt på gulvet der bildebøkene sto, og jeg lånte meg systematisk gjennom dem før jeg begynte på de mer teksttunge bøkene. Det ble gjerne ti-tolv nye bøker per uke, og jeg husker bilturen hjem der jeg satt med et hvitt tøynett med Nei til atomvåpen på, fullt av bøker, og bare gledet meg til å kaste meg over dem.

Foreldrene mine er lærere, og det hendte de jobbet litt på skolen om kveldene. Da fikk jeg av og til være med, og satt i skolebiblioteket mens jeg ventet. Bøkene der var litt annerledes enn på det "vanlige" biblioteket; de var eldre og luktet mer støvete. Men jeg fant skatter der også, og jeg likte veldig godt å ha hele biblioteket for meg selv.

Jeg husker godt da jeg hadde lest meg gjennom nesten hele ungdomsbokavdelingen og følte meg klar for noe mer. Voksenbokavdelingen var full av fristende, fargerike bokrygger, men jeg visste ikke hvor jeg skulle starte. Bibliotekaren viste meg veien inn i voksenbøkene ved å anbefale meg Isabel Allendes "Åndenes hus" og John Irvings "En bønn for Owen Meany". Jeg var solgt, og disse bøkene førte meg også videre til Mammas samling feministiske 70-tallsromaner - noe som ikke lot et pikesinn uforandret!

Sommeren da jeg var rundt 20 hadde jeg sommerjobb i kommunen, og to dager i uka bestod jobben av å betjene "Sommerbiblioteket". For en drømmejobb! Jeg kjente jo stedet ut og inn. Da dørene ikke akkurat ble rent ned, brukte jeg tiden til å lage fine temautstillinger og rydde i hyllene og kartoteket (dette var før strekkoden inntok biblioteket) og ikke minst lese. Tenk å få betalt for det! Ofte plasserte jeg telefonen i vinduskarmen og satte meg i solveggen utenfor og leste - der hadde jeg oversikt om det kom noen lånere, og det gjorde det i grunnen sjelden (bortsett fra en psykisk utviklingshemmet jente som foreldrene plasserte på biblioteket hver dag mens de var og handlet. Jeg husker hun gjerne ville låne et komplett leksikon og jeg måtte forklare henne at det kunne bli litt tungt å ta med seg...). Ah, the times...

Jeg tror jeg med sikkerhet kan si at jeg leste det meste som var å få på XX Folkeboksamling i årene 1980-1999. Det har formet meg, undervist meg, gitt meg retning. Det har bestemt den utdannelsen jeg kom til å ta, og de jobbene jeg har hatt og har. Jeg hadde ikke vært den samme uten. Takk!

To sleep or not to sleep?

Det er rart dette med å venne seg til å være så tett på noen som man faktisk er i et forhold. Man må lage plass i livet sitt, endre på vaner og rutiner og rett og slett tilpasse seg. Det går jo begge veier og stort sett er det veldig fint, koselig og bra. Men så er det noe med enkelte grunnleggende forskjeller som man enten kan irritere seg grønn over, eller velge å akseptere.

Her er en liten ting kjæresten min og jeg har hatt å "bale" med i det siste:
Vi har veldig ulike døgnrytmer. Han liker rett og slett ikke å legge seg tror jeg, og syns det er greit å sitte oppe og se film etter film, selv på ukedager. Jeg er faktisk veldig glad i å sove, og trenger også en viss mengde søvn for i det hele tatt å fungere. Så jeg sovner ofte foran film nummer 1. Etter å ha forsøkt å sove på sofaen, i fanget hans, inntil han finner det for godt å kalle det en dag, har jeg innsett at det ikke går. Jeg må legge meg i senga.

Han syns jo det er litt trist, for det blir ikke noe hanky pank når han da kommer luskende noen timer senere og jeg for lengst er langt inne i REM-fasen. Han forsøker derfor å holde meg våken så lenge han kan. Jeg på min side har gitt uttrykk for at det vel ikke kan skade ham å legge seg før midnatt av og til, slik at vi kan legge oss sammen? Han har prøvd, og måtte innrømme at han følte seg hakket mer opplagt dagen etter. Men han har hatt søvnproblemer hele livet og har vel en innebygd oppfatning av at han ikke får sove uansett - og da er det ingen vits i.

Han står heller aldri opp før åtte, da jeg vanligvis er godt innstallert foran pcen på jobb, så vi får aldri spist frokost sammen eller tatt trikken til jobben sammen. Og det syns jo jeg er litt trist, da.

I helgene er jo dette en annen sak - da kan jeg gjerne rangle (selv om det ikke er noe mål for meg å være oppe så lenge som overhodet mulig, noe jeg tror det er for ham. Bare fordi han kan.) - og da kan man jo også slumre og kose sammen neste morgen så mye man vil.

Vi løser nok dette også - og som han sa senest i går: Så lenge vi begge vet at det ikke er noe problem, så må vi jo forholde oss til at vi ikke er kliss like i alt og ett!

Så sant, så sant, sa jeg - og gikk og la meg.

Journalist: lær deg å skrive rett før du publiserer

Jeg blir bare så himla irritert når jeg ser at ikke en gang Aftenposten klarer å skrive rett. At det har gått åt skogen med ortografien både hos VG og Dagbladet er ingen overraskelse, men selveste Tanta, da!

For n'te gang: Det heter ikke triologi. Det har aldri eksistert et slikt ord. Skjerpings.

Jeg vet dette kan oppfattes som flisespikkeri, men det blåser jeg i. Språket skal vi passe på.

Men jeg gleder meg noe så veldig til denne triLOGIen kommer på film, da.

Revolutionary Road